Kona mi er god til å lytte! Hun har en tålmodighet som gjør at hun får med seg både detaljer og nyanser, noe som er en egenskap jeg setter stor pris på ved henne.
Det vil si, som jeg stort sett setter pris på. For når man kjører bobil, er det ikke alltid en fordel å være god til å lytte. Da får man nemlig med seg alt av lyder mens man er på veien, og det er ikke alltid så lurt.
Visstnok var det fint at hun hørte de litt høye og plystrete tonene som ble skapt fordi lista på bodelsdøra ikke helt klarte å holde all luft ute. For da fikk vi fikset det. Med min hørsel er slike lyder uansett utelukket fra inntaksorganene kalt ører. Jeg tror jo ikke engang at det finnes gresshopper lenger…
Sånn ellers tror jeg hørselen min er en fordel når hytta på hjul flyttes mellom stoppesteder. Jeg får nemlig ikke med meg at ting ligger og vipper på metallrister i kjøleskapet, eller rugger inne i skapene til stor irritasjon for fruen.
Det at det kommer støy fra motoren har vi imidlertid akseptert begge to. Det fører riktignok til at radioen må opp på godt over middels lydnivå når far skal få med seg direktesendingene fra Tour de France.
Selv er jeg nok mer en som snakker enn en som lytter. Og det er jo i seg selv positivt når man skal sosialisere seg på nye steder og med nye mennesker sånn ca. annenhver dag. Men, undervurder aldri dem som lytter. De får nok med seg mye mer enn oss høyrøstede.
Vi besøkte nylig Norges Olympiske Museum på Lillehammer. Der lærte vi blant annet at hos de gamle grekerne var det kun seier som gjaldt, og at mange utøvere heller ville dø enn å havne på andreplass. Når det sies at å tale er sølv og å tie er gull, må jeg innrømme at jeg er glad jeg ikke levde den gang.