Jeg skal ikke legge skjul på at min mistro mot pensjonistkuvøser var stor mens jeg aldersmessig fortsatt var i 40-årene. For hvem vil vel seg selv så vondt at man frivillig bruker uker i strekk med 15 kvadratmeter boltreplass sammen med kjerringa?
Like trendy som grilldresser på 70-tallet
Tankene gikk videre til å bedømme de som gjorde dette frivillig, til å ha for mange penger og null rett til å klage over noe som har med økonomi å gjøre. Når på toppen av det hele halvparten av de i bobil så ut til å ha med bikkja på tur, var ikke dette noe jeg så for meg at jeg noen gang ville finne på. Det var nesten så jeg fikk følelsen av at bobil var like lite trendy som matte kneppetelt og grilldresser på 70-tallet.
Heldigvis er forhåndsinntatte meninger noe man kan gjøre noe med, og et stykk inn i 50-årsalderen sto vi der plutselig med en Laika på 5,99 og all verdens veier foran oss. Ikke bare hadde vi kastet oss inn i en verden hvor vi var helt ferske, vi gjorde det med færre kvadratmeter boflate enn de fleste.
Pinsens kinderegg
Det skulle ikke mange turene til før øynene våre ble vant til det skinnende bobillivet, og vi ble rett og slett hekta. For da vårt eventyr startet, måtte de fleste andre holde seg hjemme i frykt for smittefare. Etter det har det blitt mange flotte oppdagelser av små og store steder i vårt vakre land, og også noen turer over til naboland.
Siste tur var for en uke siden, da vi tok pinsen i Sandefjord. En utenkelighet for bare ti år siden – nå fremsto det som et privilegium. Og som så mange ganger før, ga det oss byopplevelser, naturopplevelser og nye venner. Valget falt på Asnes Camping, hvor vi ble tatt godt imot og vist vei til en flott utsiktsplass.
Asnes Camping, Sandefjord – Bobil Sør
Eva, Marit, Thomas og Morten var de som bemannet våre nabobiler, og deres raushet overfor to i grilldrakt (røde risørgensere som bæres med stolthet) var prikken over den berømte bokstaven. Når det i tillegg både ble tid til en sykkeltur inn til Kokeriets lett overprisede tilbud, og en annen tur til Folehavna Fort i løpet av oppholdet, fikk vi alt vi kunne be om når det gjaldt uttelling på turen.
Herlig å ta feil
De sier etterpåklokskap er den eneste nøyaktige vitenskap, og der er jeg nå. For nå er det vi som ikke har noe å klage på mens vi kjører rundt i en bobil som absolutt ikke er av de dyre. Vi møter folk med hunder, som gjerne småbiter litt i ullsokkene mine når de skal hilse. Ja, hundene altså.
Grilldresser er det vi som bruker, og da mest fordi de varmer så godt når sola har gått ned bak Vesterøya et sted. På toppen av dette liker hjertet mitt seg best når det får litt ekstra luft fra en liten maskin som er med på tur.
Så pensjonistkuvøse er det jeg som bruker, og ingen av fordommene viste seg å være riktige. En opplevelse man ofte får når man kommer ut av innadvendte tanker. Og siden jeg nå er en del av dette livet, så må jeg innrømme at noen ganger er det herlig å ta feil!
