Det er en ikke så veldig hemmelig kodeks blant bobilfolk at man hilser på andre bobilsjåfører når man er ute på veien. For meg skaper det uventede problemer i hverdagen. Problemer jeg aldri så for meg kunne oppstå.
Da vi anskaffet oss vår Laika for noen år siden, var det en hyggelig opplevelse at vår venner på veien løftet hånden for å hilse. Her var klasseskillene nesten borte. Selv de med de største og dyreste bussene ofret et vennlig blikk og løftet hånd. Det til tross for at vi med vår 5,99-meter ikke er blant de mest ruvende.
Forvirret så det holder
Bybobilene ser ut til å være unntaket, noe som trolig skyldes at det er vanskelig å skille disse fra varebiler med håndtverkere. Dessuten er mange av de med bybobil såpass mye yngre enn den gjennomsnittlige bobileier, at de vel ikke kjenner til kodeksen.
Mitt problem begynte da jeg i jobben tok i bruk en minibuss med ni seter. Denne Mercedesen er så å si like stor som vår lille Laika. Så når jeg er bak rattet på minibussen hender det rett som det er at jeg hilser på overraskede bobilister av gammel vane.
Problemet ble ikke mindre når de i andre busser begynte å hilse på meg når jeg kjørte i jobbsammenheng. For dermed ble kaoset helt komplett. Spesielt med tanke på at de største bobilene jo ser ut som busser og vis versa.
Plutselig begynte jeg å hilse på busser også når jeg kjørte bobil. Og da kjerringa begynte å jobbe hos det lokale avfallsselskapet, og de som jobber der begynte å hilse også, toppet det seg. De kjørte både vogntog, lastebiler og små skapbiler. Så snart er det kun privatbiler og motorsykler jeg føler meg trygg på å slippe unna hilsingen på.
Ny rutiner
Nå framover har jeg bestemt meg for å stole på refleksene i stedet for høflighetsgenet. Når noen hilser på meg er jeg lynkjapt oppe med høyrehånden, som tross alt er hånden som er best trent etter jevnlige pubbesøk.
Om jeg skal driste meg til en moral med historien, får den bli at hilse eller ikke hilse langs veien IKKE er spørsmål. Vi får heller la hilsebiten være obligatorisk når vi først er framme der vi skal campe. Og da med å hilse hyggelig på både nabobilen og andre vi møter på stedet. For da blir det fort enda hyggeligere for alle oss som har hytte med fire hjul.